Wenche Foss: Heller promille enn pille!

Hun sier hun fikk champagne i morsmelken. Hun spilte snydens på scenen sammen med Per Aabel, men uten noen personlig erfaring. Hun drakk nemlig knapt noe sterkere enn Pommac før hun var over 50!

Wenche Foss
Frisk, fruktig, elegant med snert. Wenche Foss og sancerre... (klikk for større bilde)
Foto: Erik Rasmussen

Galant

  Scenekunst, glamour, fin vin, Theatercaféen, champagne, petit fours og Wenche Foss tilhører ofte samme assosiasjonsrekke. Men hvor mye er myte og hva er fakta?
- Jeg drakk omtrent bare Pommac til jeg var over 50, avslører Wenche, over et glass sancerre og ser ut til å more seg ørlite over vår overraskelse.
  Vi bestiller det samme. Ettermiddagen er tørr og varm og uterestauranten ligger et plankegjerde fra trafikken i Bygdøy Allé. Hun rakk fram før oss, men hevder galant at hun egentlig var litt tidlig ute.

Gullgreie

  Pommacen har sin forklaring. Eller snarere avholdenheten:
- Du vet, jeg spilte jo hver dag til sene kvelden. Før var det alle ukedagene. Jeg forsto meg ikke på vin før etter den første kreftoperasjonen. Da sa min mann, Thomas Stang, at jeg ikke måtte gå glipp av god vin.
  Dermed seilte Mersault og Puligny-Montrachet opp som favoritter.
- Men nå blir de nesten for sterke, de er jo et måltid i seg selv, jeg er veldig glad i sancerre nå, en dag kjøpte jeg med meg fem forskjellige. Alle var gode unntatt én.
  Vi skulle så gjerne vite hvilken det var.
- Det var en sånn gullgreie på etiketten, forklarer Wenche, og tar en forfriskende munnfull av glasset.

Pommac ble oppfunnet av en finlandssvenske og introdusert i Sverige i 1923, som et alkoholfritt alternativ til champagne. Navnet består av 'pomm' som henspeiler på 'eple' på fransk, og 'ac' etter cocnac fordi den blir lagret på eikefat i tre måneder. Ingrediensene er ulike frukter, men mest eple. Mange husker nok den lette varianten som ble solgt i Norge - bare én kalori - men den forsvant fra det norske markedet for mange år siden. Lages fortsatt hos Carlsberg i Sverige, som truet med å kutte den ut i fjor høst. Den ble reddet etter kraftige protester fra det svenske folket...

Kjærestene

  Vi blir avbrutt av sirener. Wenche hiver seg rundt, finner kilden og følger den med blikket opp sidegaten vis á vis. Det er en ambulanse.
- Det er kjærestene mine, det.
  Hun sier det med munter ømhet. De har kjørt henne noen ganger, og de vet å ta vare på henne. Så er også Wenche Foss en aktiv støttespiller for Stiftelsen Svein Gutterups Minnefond, som støtter utrykningspersonell, blant annet etter ekstra store psykiske belastninger.
- De opplever så mye grusomt!
  Wenche uttrykker alle følelsene på en gang. Alvor, innlevelse og en dæsj indignasjon. Og for kort tid siden donerte hun hele inntekten av et bokprosjekt til stiftelsen. Hundre og seks tusen.

Ett glass

  Hun blir avbrutt av at hun plutselig får kontakt med en kelner, og bestiller en sancerre til. Vi vil høre om den første opplevelsen med vin hun kan huske.
- Det var rosévin, i Frankrike.
  Så glir en flyktig skygge over Wenches utstråling.
- Det smaker ikke det samme her.
  Det er beklagelse i stemmen.
- Men der nede, vi hadde en leilighet i Vence, i Syd-Frankrike, i karaffel ute på café, men du hører norske stemmer over alt der nede.
  Og vi er enige om at smaken forandres med årene.
- Ett glass hvitvin, bare det, til mild kaviar fra Mills og salt kjeks, forresten, ett glass, jeg spurte en politimann, nå kjører jeg ikke bil lenger, men da promillegrensen var null komma fem, spurte jeg om det var greit at jeg tok ett glass før jeg kjørte.
  Vi henger med. Og får straks vite hva politimannen svarte:
- Det kommer an på glasset, det, Wenche.
  Vi ler på oss blikk fra nabobordene.

Champagnepiken

- Jo da, det er godt med champagne også. En coup de champagne, er ikke det et herlig ord forresten, "coup de champagne"?
  Vi smaker på ordene. De lesker vår estetiske sans.
- Når jeg går alene, for eksempel forbi Continental, da er det godt med en coup de champagne, hvis det er litt tungt, da blir man i bedre humør. Men ikke for mye, og det er jo så mye fæl champagne.
  Wenche påstår at hun fikk det inn med morsmelken.
- Jeg ble født hjemme i Oscars gate. Mor ville på kino, det var siste forestilling, men hun rakk ikke å gå før hun skjønte at jeg ville ut. Vannet hadde ikke gått, jeg kom ut i pose, seiersskjorte kalles det. Da sa mamma "nå vil jeg ha champagne!". Og da fikk jeg jo min andel.
  Så var det kanskje ikke tilfeldig at hun spilte champagnepiken med Per Aabel i 1936...

Avviste James Bond

  Wenches favoritt er Bollinger, den samme som kong Olavs. Vi nevner at James Bond også foretrekker Bollinger.
- Jeg hadde Sean Connery på døren min en gang, kommer Wenche på.
  Vi ser lettere vantro på en kneisende diva med litt luring i blikket.
- Det var egentlig Liv Ullmann han skulle ha tak i. Vi hadde syklubb, vi kaller den forresten "Damebrog". Men det var jo bare for damer, så jeg måtte avvise ham. "But I want to meet Liv Ullman" tryglet han. Han var nok litt ergerlig også. Men Liv hørte det oppe fra leiligheten og spurte om han ikke kunne komme opp bare i ti minutter. Ok da, ti minutter, svarte jeg.
  Og hvor lenge ble han, lurer vi på.
- Han gikk etter ti minutter.
  Vi ler på oss enda flere blikk fra nabobordene.

Heller promille

  Så blir Wenche avbrutt av ei tulle med øyne blå med silkehår og som setter seg rett bak henne sammen med mammaen sin. Vi var i ferd med å nevne rødvin, men hva er vel rødvin mot ei tulle på tre år. De prater litt før Wenche er tilbake med et litt salig uttrykk i ansiktet. Så var det rødvin.
- Jeg sover godt med rødvin.
  Hun forteller om sin foreløpig siste kveld på galeien. Det var da den franske ambassaden inviterte åtti mennesker til Bagatelle i anledning unionsoppløsningen, 7. juni.
- Jeg var ikke så sulten og vi snakket så meget, men rødvinene var topp. Det var ikke så mye garvestoffer i dem, for det er jeg ikke så glad i. Så jeg drakk litt mye rødvin og spiste nesten bare brød til. Klokken ble vel tre om natten før vi fikk beskjed om at vi ble uten serveringspersonale hvis vi ville sitte lenger. Da måtte jeg konsentrere meg da jeg kom hjem, så jeg fikk gjort alt riktig før jeg fikk lagt meg.
  Wenche kan tillate seg litt. Hun har mye å ta igjen.
- Jeg tar ikke så mye til vanlig, bedyrer hun. Men det mener jeg absolutt, at heller promille enn pille!

Publisert: 08-07-2005 Av: Erik Wallentin