Gert Nygårdshaug: Ikke akkurat seksuelle frustrasjoner på Stovner

- Jeg tilbrakte en natt i vinkjelleren til Ch. Cheval Blanc. Det var i 1984, under arbeidet med den første boka om Fredric Drum. Jeg var kjempenervøs. Gert Nygårdshaug har knapt fortalt dette til noen før nå. Saken er foreldet. Gert tilstår. Men drakk han en flaske 1961 Ch. Cheval Blanc den natten, slik Fredrik Drum gjør i begynnelsen av boka ”Honningkrukken”? - Jeg drakk tre.

Les Fredric Drums ukjente dagbøker på redwhite.no! Hver måned framover kan du lese et nytt frigitt utsnitt fra Fredric Drums forunderlige dagbøker, der han omtaler seg selv i 3. person, og hvis innhold hittil har vært skjult for offentligheten.
Klikk her!

Fredric Drum er en annerledes krimhelt og Gert Nygårdshaug er en annerledes forfatter, i hvert fall særpreget. Og begge er de hyllet av leserne. Drum ble kåret av dagbladets lesere i 2004 til tidenes tredje største norske krimhelt. Forfatteren skamroses av kritikerne for hver eneste bok han skriver. Drum eller ikke. Og Honningkrukken fikk 2. pris i Aschehougs krimkonkurranse da den kom ut. 
   Hvorfor er ikke Nygårdshaugs kritikerroste bøker utgitt på bokklubbene?
- Det er kanskje noe med de som sitter og velger ut bøkene der, kommer det litt langsomt fra forfatteren. 
   Han blåser en ettertenksom røysky mot taket.
- Det er hovedsaklig kvinner, fortsetter han, og ser om vi er med. 
   Det er vi ikke helt ennå.
- De velger nok helst bøker for kvinner. Om seksuelle frustrasjoner på Stovner og sånn.
   Vi griper oss i å følge røykskyene mot taket. Med blikket. En stund. Så ser vi på hverandre og bryter ut i latter mens hodene gjør sideveis begegelser.

Gert Nygårdshaug med gammel og ny skriveteknologi
Gert Nygårdshaug med gammel og ny teknologi. Boka er det håndskrevne manuskriptet til "Honningkrukken", skrevet i St. Emilion.
Foto: Erik Rasmussen

- Jeg reiste til Frankrike for å skrive den første boka om Fredric Drum. I St. Emilion i Bordeaux var hotellene dyre, men damen på turistkontoret hadde sympati med en fattig skribent fra Norwége, og ringte rundt til châteauene. På Ch. Cardinal Villemaurin bodde en enkemann med god plass. Jeg fikk en egen fløy med spisebestikk til tolv, ridehesten Orpheus og en bil, for fem hundre i måneden!. 
   Gert humrer godt med halve hodet inne i erindringen og den andre halvparten tilstede ved stuebordet i Lier. Rundt bordet sitter vi og humrer med, smått bergtatt av den fantastiske historien. Som om det var noe. For nå kommer det:
- Jeg meldte meg på en omvisningstur til Ch. Cheval Blanc. (En av de virkelig store stjernene på Bordeaux vinhimmel. Red. anm.) Kjelleren til Cheval Blanc er enorm, med rom på rom innover, fulle av fantastisk vin fra alle årganger. Jeg måtte være med på en omvisning til. Da kom tanken om å stikke seg bort. På den tredje omvisningen hadde jeg utrustet meg med lommelykt og diverse ”overlevelsesutstyr”. Da gruppen var ute og kjelleren stengte, hadde jeg lurt meg bort mellom reolene. Tre flasker av den aller beste årgangen drakk jeg altså den natten. Dagen etter, med en pen hang-over, lurte jeg meg inn i en turistgruppe på vei ut.
   Det gjorde også Fredric Drum etterpå, erindrer vi, selv om hans vei inn i kjelleren var langt mer dramatisk. Det ble også resten av oppholdet i St. Emilion. For Drum.

Gert Nygårdshaug rører i gryta
Gourmetkokken Gert Nygårdshaug rører i gryta hjemme i Lier.
Foto: Erik Rasmussen
Oppvekst på bondegård i Nord-Østerdalen er nok ikke det vanligste utgangspunktet for de som ender opp med interesse for finere matlaging og ditto viner, mener forfatteren. Men han forteller i samme åndedrag at han allerede som knøtteliten eksperimenterte med mat. Så kommer det noe med at mor og far slaktet høner, før han avbryter seg selv og slenger til oss en alternativ forklaring på hvordan dette fikk utvikle seg.
- Jeg var snekker den gangen og hadde bedre råd.
  Vi later som om vi forstår.
- Det var jo en god gourmetrestaurant i Oslo den gangen: Freddie Nielsens "d`Artagnan". Det var dit jeg gikk når jeg arbeidet som snekker og hadde god råd. Og der ble jeg mektig inspirert av Freddies kokekunst! Så la jeg hammer og sag på hylla.

I 1984 hadde Gert Nygårdshaug skrevet åtte bøker; romaner, dikt- og novellesamlinger, på fritiden. Nå ville han skrive på heltid. Han ville også skrive krim.
- Jeg ville ha en annerledes hovedperson, og den gangen var det bare denne ene gourmetrestauranten i Norge, og bare få var interessert i bedre vin.
   Han fant opp den knøttlille restauranten ”Kasserollen” i Bygdøy Alle, med hele tre stjerner i Guide Michelin –den eneste i Norge med stjerne i det hele tatt den gangen. Senere har de kommet i virkeligheten også, men rekorden er i skrivende stund to stjerner. (Og Bagatelle ligger selvsagt i Bygdøy Alle) Nå er det jo grenser for hvilken dramatikk som naturlig vederfares en gourmetkokk og vinkjenner, så Nygårdshaug har tildelt ham ytterligere en av sine egne lidenskaper: Arkeologi, gamle skrifter. Og da er det duket for gull, skatter og mord.

Hvor selvbiografisk er Fredric Drum?
- Han har jo endel av mine interesser, innrømmer forfatteren. - Og så har han helt andre muligheter når det bare er min fantasi som begrenser. Det jeg ikke får anledning til å oppleve i virkeligheten, kan Drum gjøre for meg i bøkene.
   Den gangen bestemte han seg for å skrive ti bøker om Fredric Drum. Og de kom som perler på en snor, omtrent annethvert år, gjerne med andre bøker i mellom. En periode skrev han også i Vinforum, små epistler om Fredric Drum. Det er dette han tar opp igjen hos oss i Red & White nå.

Den niende boka om amatørdetektiven, skrifteksperten, kokken, er i bokhandlerenes hyller. Handlingen utspiller seg i Mexico. Gert har den neste i hodet.
- Jeg bruker voldsomt mye tid på research. Da skriver jeg ikke i det hele tatt. Bare lærer. Så setter jeg meg ned foran PC-en og skriver hele boka. Fra ni til fire. Eller åtte. Det tar tre fire måneder.
   Nå reiser Gert Nygårdshaug til Mexico for å skrive den tiende og siste boka om Drum. Eller sin bok nummer 31 totalt. Men handlingen i boka foregår ikke i Mexico. Det gjorde derimot den forrige...

Publisert: 03-02-2005 Av: Erik Wallentin